STORLAKS
|
Mathias var en løgner, konstaterer jeg stille. Roeren holder båten rolig i elva, vender forsiktig fra side til side. Snur båten opp mot strømmen i overgangen til evjene, der laksen står. Klokken er seks på morgenen. Vi har vært ute i snart en time, blikket har begynt å slippe de duppende tuppene på fiskestengene. Fortsatt kjølig. Tåkeperler samler seg til små, glitrende dråper på klærne. En wobbler vibrerer i enden av snøret på den høyre stangen, en sluk durer i den venstre. Strømmen bruser og bobler rundt båten. Elven er høyere enn vanlig, renner stor og brun forbi, fortsatt litt kvist og skum, men vannstanden er på vei ned. Vær for storfisk. Årene skjærer rutinert og lydløst ned i vannet. Rytmisk, som en meditasjonslyd. To eller tre kraftige tak ved hver vending, så tilbake til de rolige takene som holder båten på samme høyde i den uvanlig strie strømmen. Jeg lukker øynene. Trønderen ved årene har sagt sitt om været. Elven brummer truende langt der nede. Mathiassteinen ligger litt ute på høyresiden i elven hvor vannet glefser og presser seg forbi på begge sider. På innsiden er alt hvitt og kaos. De to skarpslipte fjellpiggene som stikker opp mellom Mathiassteinen og bredden synes ikke ved så høy vannstand. Nå ligger de litt under de hvite vannmassene og venter på noe å hugge tak i. Definitivt en løgner. Jeg gløtter på det høyre øyet og ser på strømmene der nede. Mathias har vært død i mange år, men steinen i elva bærer navnet hans fortsatt. Stor ære å få oppkalt steder i elva etter seg. Roeren, Mathias barnebarn, fortalte historien en gang for noen år tilbake. Andektig hørte jeg på mens en ordknapp trønder sa mange setninger etter hverandre. Og en historie formet seg. ”Mathias kommer hjem en dag, våt og forslått. Namsen går høy, og ingen skulle være ute å fiske alene i slik elv. Men han er sterk som en bjørn, Mathias. Og sta. Dryppende står han i den lave kjøkkendøren. Det er varmt der inne, lukter parafindynket sagflis av vedkomfyren. Fra hvite, dype tallerkener med blått mønster spiser familien sviskegrøt med sukker og fløte. Faren, moren og den to år yngre broren Elias. Faren ser opp på Mathias, og respekten lyser i Mathias øyne.
Storsteinen ble hetende Mathiassteinen etter den dagen Mathias skulle ha passert på innsiden av den, og skiftet heller ikke navn året etter da Elias forsvant i elva da den var som høyest. Ingen hadde sett at han gikk på innsiden, men båten hadde to dype flenger i bunnen etter de to fjellpiggene. Dessuten visste alle at han måtte konkurrere med Mathias i alt. Noen mente at Mathias hadde løyet om turen for å berge seg for faren, og på det viset lurt broren i døden. Men Mathias holdt på sitt til den dagen han døde. Løgn var ikke noe man for med i den slekta, sa han. Det ble to grupperinger i bygda – de som trodde på Mathias, og de som ikke gjorde det. Men steinen ble hetende Mathiassteinen. Jeg ser at den mørke, våte stripen langs land blir høyere, vannet er på vei ned. Vær for storlaks. Friskt, fossende vann i elva lokker laksen inn fra fjorden, skaper kamp om plassene i elva. Fisk flytter seg og biter. Halv sju, kanskje det er for seint. Kanskje det ikke blir i dag heller. Solen begynner å varme ryggen litt. Åretak, strømmen bobler og klukker rundt båten. Øynene glir igjen. Venter på hvinet fra snellene. Ikke smånapping fra en liten kilos fisk, men det lange, seige hvinet fra en sværing. De mest ondsinnete ville ha ham til å gjøre det igjen. Ha Mathias til å gå på innsiden av Mathiassteinen en gang til. Når regnet sprutet opp fra bakken og elva flødde som verst sa de ”Han Mathias skal nok i elva nå”, eller bare ”Tru om elva er stor nok nå”. Aldri direkte til ham. Mathias gjorde det lett for dem, holdt seg alltid unna både folk og elv i slikt vær. De som trodde på ham sa han mintes Elias, satt inne og sørget, tung som været. Den gangen roeren fortalte historien, spurte jeg hva han trodde. Han svarte med en lyd som kunne være hva som helst. Forakt for de som trodde, for de som ikke trodde. For meg som spurte. Jeg spurte ikke mer. Sperrer øynene opp. Snellen på wobblerstangen hviner. Illsint, klagende. Stangen står i bue. Ærefrykt. Laks eller grein? Laks eller bunn? Hviningen stopper et lite sekund før stangen igjen bøyer seg og snellen gjenopptar hylingen. Laks. Definitivt stor laks. Jeg løsner den tomme stangen og sneller inn. Raskt. Ser hele tiden på tuppen på den andre stangen. Får fisken slakt snøre kan den slå seg av. Sluken spretter opp av vannet og danser mot meg. Tjue meter igjen. Stangen retter seg ut. Roeren gir fra seg en lyd og ror hardt oppover i elva. Raske tak. Hans bidrag. Lett bøy på stangen igjen. Jeg forsøker å få tak i sluken, men den glipper forbi, sneller i stedet inn alt snøret til den smeller inn i toppen av stangen. Snur meg rundt og stikker den inn langs båtsiden. Unngår å møte roerens blikk. Vet at han vil at jeg skal gjøre motsatt, ta stangen med fisken først. Jeg løsner den andre stangen. Snøret henger slakt nå, som om det bare er strømmen som holder i det. Svelger, kjenner suget i magen. Sneller forsiktig inn. En meter, to meter. Laksen svarer og rykker ut snøret så håndtaket på snella smeller over neglene. Jeg hører at det kommer lyd fra meg, utrop og pesing. Puster dypt og holder stangen rett opp. Det fyker ut tredve, førti meter snøre. Har to hundre til rådighet, men kikker likevel ned. Legger håndflaten forsiktig under snella og bremser litt. Hvordan kan én mann rå med dette, både fiske og ro i slik elv. Roeren forsøker fortsatt å komme oppover i elva. Seksti, sytti meter snøre ute. Laksen går i strømmen. Nedover. Hundre meter, snella brenner mot håndflaten. Laksen drar over mot høyre. Snøret rives av snella igjen. Roeren følger på. Nakkehårene reiser seg da jeg ser Mathiassteinen. Laksen styrer mot innsiden. *** |
